Det som skjedde i perioden fra 1930 til 1940 var 1938-reformen.
De fleste i Norge erkjente nå at vi hadde to forskjellige skriftspråk. Myndighetene ville fortsette å gjøre nynorsk og bokmål mer likt, de ville at skriftspråket vårt skulle bygge på talemålet.
I 1937 vedtok stortinget en ny rettskrivingsform, den ble satt i livet 1938. Rettskrivingsreformen blir kalt den store samnorskreformen, men den fulgte opp tankene og retningen til reformen i 1917.
Samnorskreformen var en ide om å føre bokmål og nynorsk sammen på grunnlag av folkemålet, som er det norske språket slik det blir snakket i mesteparten av landet.
Endringen som skjedde i bokmål var innføring av harde konsonanter. Eksempel: skip isteden for skib, nyte isteden for nyde og språk isteden for sprok.
De fornosket om språket vårt, sånn som bru isteden for bro.
Reformen møtte sterk motstand fra konservative hold.
Endringene i nynorsk var at noen gamle hovedformer ble til klammeformer, former som soli,husi og gator ble til sola, husa og gater.
Det var også noen endringer av enkeltord, eksempel: opp isteden for upp, før isteden for fyrr.
Dette var det som skjedde på denne tiden.
Folk mente at navnet riksmål var misvisende, fordi at Norge hadde to offesielle skriftspråk. Landsmålet var heller ikke et bra nokk navn, fordi at folk forbandt det med et språk som man brukte på landet. Stortinget ga de to skriftspråkene nye navn i 1929. Riksmål ble til bokmål og landsmål ble til nynorsk.
skriftspråket fra 1900 til 1910.
Knud Knudsen ville ha et overklasse språk, et mer dannet språk slik som det var i byen. Knudsen ville rense det norske språket for fremmedord og han ville erstatte særdanske ord til norske ord. Knudsen ville kvitte seg med danske stavemåter som ikke var i samsvar med talemåten. Bløte konsonanter ville han kvitte seg med og bytte de til harde konsonanter. Knudsen ville sakte kvitte seg med det norsk-danske språket. Dette språket ble kalt riksmålet.
